Å være sammen med en narsissist

En av de mest utmattende dynamikkene i et narsissistisk forhold er følelsen av at du ikke er i et kjærlig og likeverdig kjæresteforhold, – du er i en konkurranse. Du gikk jo ikke inn i dette for å konkurrere, –du gikk inn i dette for å bygge noe ekte sammen med en person du elsker. Men, ett eller annet sted på veien innser du at personen du er sammen med ikke anser deg som en likeverdig partner, venn eller familiemedlem. De ser på deg som en som må utkonkurreres. Og det er først når man innser dette at resten av oppførselen deres begynner å gi mening. For en narsissist handler det ikke om å finne utav ting sammen, det handler ikke engang om sannheten. Det handler om å vinne. En person med narsissistisk personlighet vil slåss mot virkeligheten selv for å unngå å «tape».

Du kan ha alle fakta. Du kan ha bevis etter bevis. Du kan jobbe med deg selv til det uendelige, endre måten du reagerer og kommuniserer på, du kan forklare deg selv på den mest rolige, forståelsesfulle og rasjonelle måten, men ingenting av dette vil fungere. For, en narsissist prøver ikke å forstå hva som er sant, de prøver ikke å se din side av saken. Det de prøver på er å beholde sin psykologiske dominans. Hvis det å innrømme sannheten betyr at de «taper» uenigheten eller diskusjonen, vil de vri på virkeligheten for å få den til å passe sin egen agenda.

Det er nettopp dette som er en av de mest forvirrende og desorienterende tingene å forholde seg til i et slikt forhold. Å bli fortalt at ens egen oppfatning av virkeligheten ikke stemmer, gjør noe med selvtilliten din. For selvtillit handler ikke bare om tillit til våre egne ferdigheter. Selvtillit handler også om å stole på vårt eget hode, på vår egen virkelighetsoppfatning, på instinktene og opplevelsene våre. Og det er her såkalt gaslighting blir så destruktivt. Hvis noen kan få deg til å tro på at dine opplevelser og din egen hukommelse og oppfatning av ting som har hendt før er uriktig, at du rett og slett husker ting FEIL, da skader ikke det bare selvtilliten din, – det skader ditt forhold til deg selv. Dette er enormt ødeleggende. Til slutt tviler du på absolutt alt. Samtaler, avgjørelser, følelser, reaksjoner, minner… alt. Du slutter å stole på deg selv, og når det skjer får narsissisten enormt stor innflytelse. For. Når du ikke lenger stoler på deg selv, begynner du å lete utenfor deg selv etter svar, og mange ganger er det nøyaktig der de vil ha deg. Da står de der, villige og mer enn klare til å gi deg «svarene» du søker etter.

Så. Hvorfor føles det å tape så utålelig for en narsissist? For en sunn person er det å tape (en diskusjon, uenighet, ect) ukomfortabelt, men det truer ikke identiteten vår. For en narsissist er det nettopp det det gjør. Hele deres selvfølelse er bygget på en illusjon av overlegenhet, kontroll og det å ha rett. De tenker at de selv er klanderfrie. Så, når noe utfordrer denne illusjonen, enten det er en grense du setter, en tilbakemelding eller bare et annet perspektiv, føles det ikke som en normal uenighet for dem. Det føles som psykologisk kollaps. Det du opplever som en samtale, opplever de som en trussel, og det er derfor reaksjonene deres kan være så ekstreme og uproporsjonale. Det er derfor selv de minste uenighetene ender opp som en maktkamp. En simpel uenighet blir til en lang debatt. En enkel forespørsel blir møtt med ekstrem motvilje. En grense du setter blir til en krangel blåst fullstendig ut av proporsjoner. For, narsissisten leter hele tiden etter en ting. «Hvem sitter med de sterkeste kortene?» «Hvem har kontrollen?» «Hvem vinner akkurat nå?» Og hvis de føler at det ikke er dem, vil de eskalere. Ikke fordi temaet i seg selv betyr så mye, men fordi maktbalansen gjør det.

Dette er også grunnen til at de heller ikke vil løse ting med deg i etterkant. Å løse ting krever kompromisser og forhandlinger. Det krever at man ser den andre personen som likeverdig. Og det er synd å si det, men likeverdighet for en narsissist er det samme som å tape. Så istedenfor å løse problemer sammen, eskalerer de dem. De endrer temaet, hever stemmen, kritiserer og skaper forvirring, og før du vet ordet av det snakker dere ikke lenger om det originale temaet, og plutselig befinner du deg i nok en konflikt du ikke bidro til å lage.

Svært ofte ender det opp med at personen de prøvde så hardt å utkonkurrere, drar sin vei. De innser endelig at de aldri var ment til å være i denne syke, utmattende og evigvarende konkurransen. De innser omsider at dette ikke er et kommunikasjonsproblem eller misforståelse. Dette er en syk og skadelig dynamikk hvor en person i forholdet prøver å finne tilhørighet, mens den andre personen prøver å vinne. Og når du først innser dette, endrer det noe fundamentalt. Du slutter å engasjere deg på samme måte som tidligere. Du slutter å overforklare. Du slutter å bære alt ansvar for denne relasjonen mutters alene. Du innser at det ikke er noe å hente her, for helt ifra starten av var dette et spill som var designet for deg å tape.