Jeg pleide å feire Halloween med glød og iver. Jeg husker hvor stor stas det var da sønnen min var noen år yngre. Da vi bodde sammen, kun han og jeg. Vi kjøpte Halloween kostymer (jeg var alltid heks) og vi gikk knask og knep rundt om i nabolaget. Etterhvert fikk han en god kamerat med seg, og vi gikk alle tre. Ting var så lett og enkelt og fint.
I år er det ikke den samme gleden. Sønnen min er tenåring, og vil feire med en annen venn der de gjør andre ting. Livet mitt er annerledes. Jeg orker ikke å gå inn i det, men jeg vil likevel uttrykke noe av det jeg kjenner på i dag. Jeg har en liten datter som er for liten til å gå Halloween, eller til å huske noe av dagen. Jeg har likevel kjøpt gresskar og planlegger å gjøre det beste utav det. Jeg lever ikke det livet jeg trodde ville leve. Jeg har ikke den familien jeg trodde jeg ville ha. Ingenting er som jeg trodde det ville bli. Det er en overveldende sorg jeg kjenner på i dag.
Jeg frykter at jeg kan få den familien som jeg trodde jeg ville ha igjen, men kun dersom jeg alltid har gode dager, kun dersom jeg biter i meg ting som plager meg, kun dersom jeg ikke har egne meninger, og kun dersom jeg ignorerer egne følelser og egne behov.
Så her er jeg, stuck i det jeg har vært stuck i det siste året. Jeg kan velge det livet jeg ønsker meg dersom jeg blir en glattpolert og falsk utgave av meg selv. Eller jeg kan miste drømmen om en storfamilie ved å si at «her er det JEG trenger, jeg klarer ikke å gjøre hele jobben alene lenger, her er det som er meg.» Da mistenker jeg at det ryker, alt sammen. Fordi det kun er rom for deler av meg.
Jeg kjenner at livet er vanskelig. Det er tunge og livsforandrende beslutninger som jeg må ta den nærmeste fremtiden. Jeg må velge mellom to onder, der begge føles like kvelende.
Happy Halloween….
