Jeg har i flere måneder vært i en situasjon der jeg står med en fot i hver leir. Jeg står midt mellom to ulike alternativer: Fortsette å kjempe for slik jeg trodde livet mitt ville bli, gi det stadig nye sjanser med den tunge byrden det fører med seg, særlig når alt ansvaret ligger på meg alene, eller å starte helt på nytt, med den sorgen det naturligvis fører med seg.
Jeg frykter den sorgen. Så, jeg holder fast på drømmen om at ting kan ende annerledes. At vi vil få en lykkelig slutt, tross alt. Jeg fortsetter stadig å prøve.
Nå er jeg sliten. Håpet kommer iblant, for så å knuses i tusen biter. Tilbake står jeg, usikker og forvirret på hva som egentlig skjedde. Jeg er utmattet og fortvilet. Én person kan ikke redde et helt forhold helt alene. Det vet jeg, for jeg har prøvd. Et forhold krever to villige parter, og så lenge den ene melder seg ut så kommer man kun til et visst punkt før det sier stopp. Det er der jeg befinner meg nå.
Livet mitt har blitt snudd på hodet. Drømmer blir stadig knust. Jeg sørger, hver eneste dag, over at livet ikke ble slik jeg planla og håpet på. Smerten ved slik det er nå, begynner å bli like ille som smerten ved å forlate forholdet. Jeg er stuck. Samtidig gjør smerten jeg opplever nå det stadig lettere å gå.
Jeg får snart manus tilbake fra redaktøren. Jeg prøver mitt beste å samle krefter frem til det. Prøver å spise sunt og få nok søvn, men uansett hvor mye jeg sover våkner jeg like utmattet om morgenen.
Det gjør vondt å håpe. Jeg tenker at det kanskje er bedre å gi opp hele håpet. Innfinne meg med at jeg aldri vil bli lykkelig igjen. Bare komme meg gjennom dagene på best mulig måte. Det føles bedre på den måten. For det å håpe gjør bare vondt akkurat nå. Forventer jeg ingenting, blir jeg heller ikke skuffet. Og jeg orker ikke flere skuffelser.
